Min vakre, store, fine, nydelige, sosiale, empatiske, morsomme, fornuftige guttunge har nettopp fyllt 6 år. Som tiden har flydd...!
Det føles ikke lenge siden jeg fikk han i mine armer, etter et døgn på fødestuen... Det føles som det var i går at han lå på stellebordet, smakte på tærne sine og lo hjertelig babylatter når jeg kilte han under haken. Han har blitt stor nå. Savner babytiden, men gleden han gir meg hver dag med sine filosofiske betraktninger og kostelige kommentarer er ubetalelig.
Jeg elsker ham ufattelig høyt, han gir meg LIVET. Han er meningen med livet.
Snart begynner han på skolen, om et øyeblikk flytter han ut og starter sitt eget voksne liv. Tiden flyr så altfor fort. Kunne jeg bare ha stoppet tiden! Disse herlige spaserturene våre til og fra barnehagen, hvor vi teller hundebæsjeklumper, filosoferer over at Jesus er nesten som en "suss", at faen i helvete er fryktelig stygt å si, ramser opp bilmerkene på bilene som suser forbi oss, hører ham snakke om at søstrene hans er døde men at de kanskje flyr over oss som to fugler, hører ham le over at han pruppa i barnehagen og at alle syns det lukta skikkelig vondt... Alle disse tingene som for et mammahjerte til å svulme - og til å sperre øynene forskrekket opp i neste sekund. Se ham lære seg å mestre å sykle på en altfor stor sykkel, vekselsvis kjempe mot tårene og si "det går bra" når han velver. Våkne opp om morgenen bare for å finne ham kliss naken i stoffsofaen på stua, fullstendig inne i FIFA07-spillet sitt. Motta sjørøvertegning nr.986567890987657890242549503 og være like glad for hver eneste bidrag. Høre ham fortelle om kjæresten sin, men samtidig blir helt fra seg om vi er så uheldige å spørre med et glimt i øyet om han har gitt henne en suss.
Det er så mange småting... så mye å oppleve.... så mye å høre og snakke om...
Vær så snill, kan noen stoppe tiden litt?
