Jeg melder overflytting!

Fra nå av vil jeg kun skrive på min bokblogg:

ELLIKKENSBOKHYLLE

Håper på masse besøk og kommentarer der!

Ellikkens bokhylle

Jada, jeg har nok tatt meg vann over hodet igjen, men jeg klarte alldeles ikke å la være. Denne gangen tror jeg til og med jeg klarer å holde aktiviteten oppe. Jeg har opprettet... en... ny... eh... blogg. *beskjemmet*

En bokblogg! Helt siden jeg lærte å lese som 5-6 åring har jeg stort sett holdt på med en eller annen bok. Med leselysten fulgte også drømmen om å selv bli forfatter, og det er ikke få egenproduserte "bøker" jeg gjennom oppveksten produserte. Nå i voksen alder er det ikke stort å skryte av, med unntak av et par små tekster i Små føtter setter dype spor, selvsagt. Bokbloggen er min oppreisning. Mitt plaster på jeg-ønsker-å-være-forfatter-såret. Om jeg ikke makter å produsere noe vettugt selv, kan jeg i alle fall skrive om noe av det jeg setter aller høyest i livet: Litteratur.

Ellikkens bokhylle

Verdens besteste

gutt har feiret sin niende bursdag i dag. Halvveis til myndig... Himmel og hav så fort tiden har gått! Syns ikke det er lenge siden han lå hårete og hjelpesløs på brystet mitt skrikende etter luft og skrekkelig forskrekket over alt lys verden utenfor mammas mage kunne tilby :o)
Dagen begynte ved at vekkerklokka hans ringte halv sju. Vi noterte oss at den ble slått uvanlig fort av, og det var liksom ingen tvil: dette var en gutt som hadde sovet dårlig i natt! Like etter stod vi i døråpningen til rommet hans med sang, lys, ballong, gaver og stekte egg med bacon til frokost. Realitetene innhentet oss raskt, og det førte med seg både skole og jobb. Pølser til middag og så mange telefoner og smser å svare på at vi knapt nok rakk fotballtreningen. Mammaen kunne på veien dit og hjem igjen bare konstantere at en niåring snakker minst like mye som en åtteåring. Deilig kake ble fortært etterfulgt av popcorn mens en ny film rullet over tv-skjermen. Så var det disse realitetene igjen, da, med behovet for å sove litt før den nye skoledagen. Enda storveies fornøyd med å være stoooooooooooooor gutt på ni år :o)

Gratulerer med dagen, verdens besteste! Vi er uendelig glad i deg, gutten vår!

Siden sist har vi kost oss i Brüssel :o)

Petanque

Søndag feiret Norsk Petanqueforbund seg selv og sitt 25årsjubileum med stor turnering i Frognerparken. 64 trippellag fyllte grusbanen ved lekeborgen til en uhøytidelig turnering i strålende solskinn. Vi var selvsagt med :D For anledningen rent familielag - Moro!

Fant et par-tre-fire-fem bilder av oss fra denne siden.

Lagets store stjerne

Taktikkmøte

Landslagsspilleren

Se også den glimrende hjemmesiden til FIF seksjon petanque: PETANQUE.NO

Vanvittig flink webredaktør, har jeg hørt rykter om... ;-)

Rebecca og Nadia, 6 år

Kjære Gud, la dem huske at

i dag er det en spesiell bursdag.

La dem forstå at minnene ikke blir borte.

Velsign dem med ører til å høre med

Og hjerter som bryr seg.

Få dem til å lytte mens jeg deler.

Vern dem slik at de aldri vil kunne oppleve min smerte.

Hjelp dem til å hjelpe meg med å forstå

at mine barns liv ikke var forgjeves.

Hjelp dem å huske kjære Gud

at jeg ønsker at mine barn var her slik at vi kunne feire.

Til å forstå at jeg fremdeles føler nærhet til mine barn.

Til å se bak smilet og ordene "jeg har det bra".

Kjære Gud la bare en av dem huske

At i dag er en spesiell bursdag

Tanker fra en mamma med to barn for lite

Jeg merket det allerede i februar. Denne klumpen av uro og nedstemthet. Tårene som presser på uten grunn, søvnløse netter, tungsinn, følelsen av knuste drømmer og minner som aldri ble skapt.

Nå tør jeg knapt å puste.

Klumpen kom for noen dager siden, sammen med datoene på melkekartongene, og den truer med å sprenge meg. Jeg orker ikke, klarer ikke, vil ikke. Bare holde den inne litt til. Til i natt. Holde pusten mens jeg tenner lys i morgen tidlig, jeg smiler utad mens jeg innvendig bare har lyst til å storme ut av bygget. Ut, ut til graven. Til en grav som ikke kan gi meg ro.

Snart vil jeg finne roen, roen i hjertet mitt. Roen den rasjonelle siden av meg ber meg om å beholde. Roen jeg har opparbeidet meg etter seks år. Roen som skaper vedmod og ikke bunnløs sorg og bitterhet. Den er der, selv om disse dagene gjør det så vanskelig å komme seg igjennom.

Disse dagene da alt strømmer tilbake til sjel og kropp. Der hver dag, hvert sekund fører meg tilbake 6 år i tid.

Og ikke en dag, ikke et eneste sekund skal jeg atter få holde mine døtre i mine armer. Aldri mer. Og minnene svinner...