En 5-årsdag utenom det vanlige (9.juni 2008)

Fem år gamle engleprinsesser skal ha masse rosa, det er klart!

Gratulerer med dagen, småjentene mine...

Håper dere har feiret med brask og bram der oppe i Engleland.

Måtte stjernene lyse ekstra for dere i natt, mine skatter.

Tenk, fem år siden... Fem år siden vi ble rikere i hjertene våre, fem år siden hele livet vårt ble snudd på hodet, fem år siden vi måtte revurdere vårt syn på verden, på livet og på døden. Fem år siden vi innså at livet er urettferdig, men også fem år siden vi skjønte at det må være noe større der ute, noe som gir mening i det meningsløse. Fem år med nedturer, oppturer, og like fullt ubarmhjertelige nedturer selv når vi trodde solen skinte på oss. Fem år med mer sorg enn jeg noensinne kunne forestille meg at jeg ville måtte tåle, men likevel aldri ville vært foruten.

For jeg ville aldri vært foruten dere, Rebecca og Nadia. Aldri. Dere vil alltid leve videre i mitt hjerte, som de reneste, vakreste skatter.
Dere er en del av meg hver dag, hvert minutt, hvert sekund. Dere er alltid i tankene mine, selv om fem år har forandret den bunnløse sorgen til et savn som ikke lenger er vond, men vemodig.

De dagene da sorgens sverd graver dypt, gi meg visshet om at vi møtes igjen - når min tid på jord er omme. Jeg trenger å tro det, for av og til, prinsessene mine, er det så grensesprengende tomt rundt oss. Så uendelig tomt uten to femårige jenter. Så tomt uten deg, Rebecca. Så tomt uten deg, Nadia.

Gud, om jeg bare kunne... bare kunne holde jentene mine en gang til. Kjenne varmen av dem. Høre dem. Ta på dem. Kjenne varmen fra dem. Se de puste. Lukte på dem. Bli kjent med dem... Jeg er så redd for å glemme disse minnene.

Kjære Gud, la meg aldri glemme!