Juni måned

Travle dager, syns det går i ett nå. Egentlig greit, for jeg unngår til en stor grad å begrave meg selv i altfor mange tanker. Sliter med å sove, vel og merke. Tenker fire år tilbake i tid, da jeg lå på sykeshuset og fortsatt hadde håp. Jeg tillot meg ikke annet enn å tro at jentene ville klare seg. Jeg var forberedt på å kanskje måtte velge bort den ene tvillingen, for at den andre skulle få flere gode uker i mammas mage. Det ble så mange følelser å stenge ute...

I natt, mens jeg lå og vridde meg, fikk jeg plutselig så vondt i hånda. Jeg tok meg instinktivt til hånden, for det føltes akkurat som jeg hadde nålen stukket inn i hånden fremdeles, akkurat som for fire år siden. Det var som om nålen var der enda, og plasteret stramte om huden. Jeg leter så intenst etter tegn fra jentene i slike stunder. Desperat jakt etter tegn.

Lørdag er det 4årsdag og dødsdagen til Rebecca, på mandag er det fire år siden vi måtte gi slipp på Nadia. Bare jeg kommer meg gjennom den dagen, går det greit.

Det blir litt ekstra sårt at poden snart er skolegutt, også. En epoke er over når han begynner på skolen, føler jeg. Da er han ikke lenger det vesle barnet mitt. I går var det skolemøte, og det river i hjertet mitt når andre foreldre i forbifarten spør om jeg ikke har flere barn enn ham. Det er ikke tid eller anledning til å fortelle at han egentlig er storebror. Det er så vondt å svare at vi bare har ham. Jeg håper inderlig at de fanger opp fraværende øyekontakt og et diffust svar. Det er spesielt vondt å føle at jeg gjemmer bort jentene mine nå som det nærmer seg fødsels- og dødsdager.

Kjære jentene mine, mamma har dere alltid i sitt hjerte! Det går bra med oss, det er bare litt tungt akkurat nå. Dere skulle nytt godværet i rosa sommerkjoler, hvint lykkelig i leken rundt vannsprederen. Jeg håper dere ser stolheten og gleden min over å vite at dere nå er med i en bok, det er den beste bursdagsgaven jeg noensinne kan gi dere.

Dere lever videre, i våre hjerter.